August 2000
Ana and the Bird
integrering av Ånd
Lysarbeider over alt føler seg forvirret og uten kontakt. I disse tidene beveger vi oss raskt fra ett vibrasjonsnivå til det neste. Gruppen sier at vi mennesker ikke tar det stødige rullebåndet i vår søken etter å bevege oss inn i høyere vibrasjoner. I stedet så kan vi ikke vente med å hoppe på ekspressheisen som farer opp hundre etasjer på sekunder. Så forsøker vi å forstå hvorfor vi ikke kan gå, når dørene til heisen åpnes. For oss så føles det som vi er forbigående uten forbindelse og har gått oss bort. Noen skjer her som vi bør se nærmere på og Gruppen ønsket at jeg skulle slippe det jeg hadde i hendene og sende ut dette nå. De ønsker å snakke om integrering av Ånd på Planet Jorden.I februar 2000 holdt Gruppen og jeg en direkte kanalisering i Laguna Hills,Ca. Etter budskapet så var det Spørsmål og Svartid hvor det ble spurt:
”Hvorfor føler jeg meg uten forbindelse og forvirret? Jeg føler det som jeg har mistet kontakten med mine veiledere. Kan du forklare hva som skjer?”
Gruppen svarte med historien om Ana og Fuglen. Her deler Gruppen historien med alle. Nå ser vi at dette skiftet ser ut til å være en vanlig hendelse ettersom menneskeheten beveger seg inn i det neste vibrasjonsnivået. Ekspressheisen har stoppet og dørene har akkurat gått opp. Klar?
Vi hilser dere Hjemmefra.
Mye endres på Spillebordet ettersom dere går inn i høyere vibrasjoner. Mange av dere føler at dere mister den kontakten som dere engang hadde ettersom magien ser ut til å blekne. I menneskelig form så er det vanskelig å se dere selv på samme måte som vi ser dere, for dere går med slørene fast på plass. Vi sier dere at deres suksess på planeten ikke er bestemt av hvordan dere håndtere magien, men hvordan dere håndtere det daglige. Med integreringen av Ånd er det mulig for dere å puste magi i ethvert steg i livet. Det er også viktig å forstå at det ikke er Ånd som skaper magien. Det er deres magi som vi er her for å hjelpe dere å minnes.
Tidligere har menneskeheten svingt mange ganger for å skape nok fart til å få til et skifte. Nå gjør dere disse skiftene rutinemessig. Vi sier dere at pendelens svinging ikke behøver å være vanskelig. Dere mestrer pendelen.
Dere går ikke alene.
Vi ber dere innstendig om ikke å konkurrere i åndelighet, for det motvirker virkelig avansement og vender det til illusjon. Konkurranse er bare en illusjon av polaritet og vil hemme vibrasjonsavansement ved å holde dere fast i den tredje dimensjonen. Tillat Åndens integrering gradvis og frykt ikke de stille stedene på deres reise.
Dere går ikke alene.
På rommet sitt, akkurat før daggry, var alt som kunne høres gråten fra en svært ulykkelig sjel. Ana var et tolv år gammelt Indigo barn som hadde det svært vanskelig i livet sitt på Det Frie Valgs Spillebord. Hun hadde få venner, og hadde problemer med relasjoner til andre i sin klasse på skolen. Hennes lærere så på henne som et problembarn. Hun følte det som hun sto på utsiden og så inn. Ana hadde spesielt vanskelig i forhold til sin mor, og de kranglet ofte. Selv om Ana hadde en indre følelse av å vite, så var hun fortvilet og hadde nesten gitt opp håpet. Tolv år gammel så ønsket Ana å reise hjem.
Ånd følte hennes forvirring, og snakket direkte til henne. ”Ana du kan dra hvis du vil, men først må du gå ut i hagen og strekke fingeren ut foran deg.” Ana ble sjokkert over at Ånd ville snakke til henne så direkte, da dette aldri hadde hendt før. Etter å ha tenkt på hva Ånd hadde sagt til henne, så kunne hun ikke se hvordan dette kunne hjelpe på noen måte, men hun bestemte seg for å forsøke. Hun gikk ut i morgenluften, solen var akkurat på vei opp på himmelen, og det var en rødaktig blåfarge over alt. Hun sjekket at ingen så henne, lukket øynene og strakk ut fingeren foran seg som Ånd hadde instruert. Øyeblikket senere følte hun en kiling på fingeren og åpnet sine øyne. Der så hun en brun fugl plassert på sin utstrakte finger. ”Hallo der” sa fuglen. Anas øyne ble øyeblikkelig fylt med tårer etter som følelser hjemmefra, nesten glemte, kom flommende tilbake i hennes minne.
Hun tørket tårene fra sine øyne og så seg rundt for å se om noen andre så henne. Drømte hun eller var dette virkelig? Snakket virkelig fuglen? Akkurat da snakket fuglen til henne igjen ”Jeg er her for å hjelpe deg å minnes Ana, for du er her med hensikt og hvis du drar nå, vil din hensikt bli uoppfylt. På nytt kom gledestårer da Ana følte for første gang et glimt av håp. Selv den minste kunnskap om at hun hadde en hensikt hjalp Ana. Luften i hagen var ladet av magi da fuglen begynte en dialog med Ana som varte i over en time. Mesteparten av tiden kunne ikke Ana gjøre annet enn å gråte ettersom hun hadde så mye å gi slipp på. Så hørte Ana morens romstering i kjøkkenet da hun begynte sin dag. ”Frykt ikke ,Ana, vi skal snakkes igjen. Jeg vil alltid være her for deg. Du behøver bare komme ut i denne hagen og strekke ut fingeren og jeg vil svare.”
På skolen den dagen kunne ikke hennes lærere forstå hvorfor hun gråt hele tiden. De trodde noe var galt, men Ana visste at alt var i orden nå. Det var ganger hun tvilte på at det hadde hendt. Fant hun det på? Så ble hun klar over at selv om fuglen var et resultat av hennes fantasi så gjorde det ingen forskjell. Følelsene av Hjemme som fuglen ga henne fikk henne til å føle seg hel og hun var ikke villig til å gi opp det.
Hver morgen fra den dagen sto Ana opp før solen og gikk ut i hagen og snakket med fuglen. De snakket om mange ting og fuglen ga Ana livs leksjoner å fullføre. Ana utførte disse oppgavene med glede, selv om noen av dem betydde at hun måtte forandre vanskelige ting i seg selv. Fuglen minnet henne konstant om at hun holdt kraften til å forandre sin virkelighet gjennom sine valg. Denne lille brune fuglen pustet magi inn i livet til den unge piken Ana. Dag fulgte dag og snart endret Anas liv seg. På skolen hadde Ana venner som så opp til henne og respekterte henne. Hennes lærere forandret seg som ved magi og ble hennes venner. Til og med hennes mor kom hun overens med og kunne kommunisere med for første gang. Anas liv hadde mening.
En morgen begynte Ana å se tilbake og ble klar over hvor langt hun hadde kommet på så kort tid. På bare noen få måneder hadde Ana mer framgang mot glede enn hun hadde hatt i alle sine tidligere tolv år. Med den oppdagelsen takket hun fuglen for den magiske gaven den hadde gitt henne. Fuglen svarte ”kjære deg, jeg kan ikke gi deg det som du allerede har. Min jobb var å være speilet for deg slik at du skulle se ditt sanne selv og minnes din kraft. Vær så snill å aldri miste det faktum av syne at kraften til å forandre er inni og ikke utenfor. Du har valgt å bruke denne kraften og derfor har du endret din egen virkelighet.”
Høydepunktet i Anas liv var å tilbringe en kort stund hver morgen med fuglen og minnes sin sanne kraft. Kjærligheten hun følte for denne nydelige enkle skapningen var overveldende. I regn eller solskinn så tilbrakte Ana hver morgen i hagen og satte tonen for dagen med læreren hun hadde vokst seg så glad i . Anas liv var godt.
One morning Ana awoke En morgen våknet Ana enda tidligere enn vanlig. Hun følte et skifte i energi, men var ikke sikker på hva som var hendt. Hun mintes hva fuglen hadde sagt om energiskifter og at det er måten mennesker utvikler seg på. Hun mintes at fuglen hadde fortalt henne at forandring var en nødvendig del av åndelig utvikling for uten endring vil alle ting til slutt dø. Det er egentlig endring som skaper magien vi søker. Disse tankene malte i hodet hennes og hun formet omstendig de spørsmål hun ønsket å stille fuglen i deres magiske tid sammen denne morgenen. Da tiden kom, gikk Ana forventningsfullt ut i hagen og holdt ut fingeren foran seg. Denne morgenen kom ikke fuglen.
Med fuglens hjelp hadde Ana lært å stole på sine indre følelser mer enn sine tanker. Dette var en perfekt tid til å bruke sin evner og på en måte viste hun inni seg at hennes kjæreste venn hadde det bra. Hun visste også i sitt hjerte at hun hadde det bra og ikke noe galt var skjedd. Allikevel savnet hun sin venn fuglen og deres spesielle tid sammen. Ana tenkte tilbake på alle tingene fuglen hadde fortalt henne og hvordan hun brukte dem i livet sitt. Hun var forbauset, fordi en av de første tingene fuglen hadde fortalt henne var at den aldri ville forlate henne. Allikevel sto hun her i hagen denne morgenen når solen sto opp helt alene. Ana forsøkte til og med å snakke med fuglen, lot som den var der. Hun kunne til og med føle den velkjente kilingen på fingerer når fuglen satte seg der. Det var interessant for Ana at for hvert spørsmål hun kunne tenke på å spørre om i sin fantasi, så kjente hun allerede svaret.
Hver morgen hadde Ana utført ritualet med å gå ut i hagen og holde ut fingeren foran seg. For første gang på lenge gråt Ana tårer i sorg. I flere uker etterpå gikk Ana ut i hagen hver morgen og tenkte på sin venn. Anas finger var aldri mer støtte for fuglen.
Som tiden gikk spillte Ana en viktig rolle på skolen. Lærerene forsto endelig at Ana ikke var noe problembarn ,men at hun og andre som henne var hinsides det skolen underviste i. Ana hjalp dem til å justere måten de tilnærmet seg læring på . Hun hjalp de ansatte med å justere sin tenkning til å passe til de nye barna som kommer. Den dagen Ana tok sin eksamen var en veldig spesiell dag. Det var en gang hun aldri kunne se for seg dette og ønsket å dra. Nå visste hun at hun hadde spilt en veldig viktig rolle. På sin lille måte hadde hun bidratt til hele menneskeheten og hjulpet til med å sette energien for alt som skal komme.
Ana vokste i år og i ry. Ana ble en stor healer som hjalp tusener av andre til å ta sin egen kraft og endre sin virkelighet. Ana brukte det som var i sitt hjerte til å hjelpe dem. Som hun brukte sin kraft, fant Ana ut at svarene ble gitt henne i det øyeblikket hun spurte. Dette var annerledes, etter som veiledingen så ut til å komme innenfra heller enn fra en utvendig kilde. Hun glemte aldri hva fuglen hadde lært henne. Hun tenkte ofte på sin kjæreste venn og omgav seg med fugler at alle slag. Hun bygget en fuglereservat på eiendommen sin og besøkte det ofte. Fuglen hadde blitt Anas personlige symbol og fugler utsmykket hvert rom i huset hennes. Hun hadde så mange slike fugler at vennene kalte henne fugledamen. Ana tok imot den tittelen med dyp stolthet. Ana hadde blitt berørt og hun glemte det aldri. Hun valgte å bære gaven fra fuglens visdom med seg i alt hun gjorde. Ana gikk sammen med Ånd.
Mange år senere så Ana etter sitt barnebarn. Dette barnet var veldig spesielt for Ana, da de hadde en forbindelse som gikk utover dette livet. Hun visste den dagen han ble født at de hadde en kontrakt. Hun bare ventet for å se hvor det ledet hen. Billy var en lysøyet syvåring som så fryktløs i dypet på Anas sjel. Han minnet henne om den viktige rolle hun hadde spilt i å omdefinere skolesystemet. Han ville nå gå på den veien hun hadde åpnet. I det øyeblikket var Ana takknemlig over at hun hadde blitt. En dag var denne spesielle unge mannen på besøk hos bestemoren sin. Nysgjerrig undersøkte han de mange fuglestatuene Ana hadde på kaminhyllen. Hans oppmerksomhet var på en liten brun fuglestatue. Ana så at barnebarnet nøye studerte den lille statuen. Hun visste i hjertet sitt at noe vidunderlig var på vei til å skje. Hun holdt pusten i forventning da hennes syv år gamle barnebarn snudde seg og snakket til henne. ” Vet du, Bestemor, dette ser akkurat ut som fuglen som alltid sitter på skulderen din.”
Ordene til barnebarnet traff henne med en kraft som feide bena vekk under henne. Plutselig ble alle hennes spørsmål besvart etter som bitene falt på plass for Ana. Hun tenkte tilbake på den dagen da fuglen ikke kom og hun var nå klar over at hun utviklet seg til en høy nok vibrasjon slik at fuglen kunne lande på skulderen hennes i stedet for på fingeren. Ana hadde blitt så vant til å se etter fuglen på sin finger at hun ikke visste at fuglen nå var ennå nærmere ettersom den hvisket direkte i øret hennes. I det øyeblikket var Anas kontrakt med sitt barnebarn ferdig. For første gang i sitt liv var det hun visste i hodet sitt og det hun visste i hjertet sitt samstemmig og Anas liv var komplett.
Gledestårene kom tilbake igjen da stillheten var brutt etter alle disse årene. Den lille brune fuglen fra Anas barndom snakket til henne igjen. ”Ja, kjæreste Ana, jeg sa jeg aldri ville forlate deg, og jeg gjorde det ikke. Jeg er så veldig stolt av deg for den dagen jeg landet på din skulder i stedet for din finger, hadde du et valg. Du kunne ha ventet for alltid og sett på din finger, ventet på veiledningen du var vant til å motta fra noe utenfor, men du bestemte deg for å avansere og gå forover med den kunnskapen du bærte på egen hånd. Dette er integreringen av Ånd og åpningen til ditt høyere selv. Du er ikke adskilt fra Ånd som dine menneskeøyne vil ha deg til å tro. Du er ikke adskilt fra meg, for vi er ett. Gå i dagliglivet med Ånd nær deg på skulderen og tør å skape den magien du søker. Du, kjære Ana, har gjort det bra. Du har fullført din høyere hensikt i å lære å gå med Ånd.” Når hun hørte det, var Ana hel.
Og slik er det…
Gjør rom for noe høyere og din veiledning vil komme tilbake tifold. Gå gjennom de stille øyeblikkene med full visshet om at du har den veiledingen du har bedt om og at den er din. Nyt den tiden fuglen sitter på fingeren din og vær klar til å lytte som den beveger seg nærmere til din skulder. Følg kjærligheten, for den vil lede deg Hjem. Følg kjærligheten for den vil lede til skapelsen av Hjemme på Planet Jorden.
Bring magien tilbake til deres forretninger og regjeringer og se at de også gjør skiftet inn i høyere vibrasjons virkeligheter.
Forvent et mirakel, gå så og skap det.
Det er vår ære å være her under deres steg inn i de høyere vibrasjoner. Dere utvider deres utstrekking etter Hjemme. Vi strekker oss også for å ta deres hender og hjelpe dere hjem igjen. Dere går ikke alene. Behandle hverandre med respekt, stell pent med hverandre og lek fint sammen – – –
Gruppen
I timer har Gruppen vist at det ofte er måten vi håndtere de tøffe tidene på som bestemmer hvor langt vi avansere når pendelen svinger igjen den andre veien. Forbered dere på å holde deres kraft, tiden framover tegner til å bli veldig spennende.
Gruppen nevnte det ikke under budskapet, men fuglen var en vanlig liten spurv, som illustrerer blandingen av det dagligdagse med Magien. Hver gang jeg ser en spurv eller en liten fugl, husker jeg denne historien. Jeg håper der også vil.
Big Hugs and gentle nudges
Opphavsrettsnotis:
Opphavsrett 1999 Steve Rother. Denne informasjonen kan fritt distribueres i helhet eller deler sε sant det ikke er noe betaling for informasjonen og sε sant denne notisen festes ved. Nεr det brukes en forkortet versjon eller deler av dette materialet, vζr vennlig ε gjψre klart at dette er en forkortet versjon og gjψr leseren klar over at den fullstendige versjonen finnes pε http://www.espavo.org/beacons/. Takk for at du hjelper oss ε spre LysetHvis denne informasjonen gir gjenklang hos deg og du ψnsker ε lese mer fra Steve og Gruppen sε kan du gjψre det pε denne nettadressen: https://www.espavo.org/beacons/ https://www.espavo.org/beacons/
Private erindrings sesjoner med Steve og Gruppen er ogsε tilgjengelige pε https://www.espavo.org/beacons/